«Fotball er fotball, det er ingen som dør av det liksom. Det er egentlig ikke noe å være redd for.» 

Har du kjent på at det du liker mest av alt å gjøre gir deg en hat-elsk følelse? At det er noe som er virkelig viktig for deg å få til, men så krever det samtidig så mye? 

Det er tre dager siden forrige gang, men det er allerede glemt. Det er fire dager til neste. Jeg har begynt å tenke på det nå. Det begynner som en snikende følelse. Tankemessig altså. Jeg uroer meg ikke. Eller er det kanskje det jeg gjør? «Det går bra» sier jeg inni meg, nesten så jeg ikke vil innrømme det, ikke for meg selv engang, at jeg tenker på det.

Først av alt - dette er en forenkling. Hvorfor mennesker engster seg for noe er naturligvis mer komplekst enn det jeg kan framstille på noen få linjer i et blogginnlegg.

Likevel prøver jeg meg på noen grunnleggende momenter for hvorfor vi mennesker engster oss.