Det er tre dager siden forrige gang, men det er allerede glemt. Det er fire dager til neste. Jeg har begynt å tenke på det nå. Det begynner som en snikende følelse. Tankemessig altså. Jeg uroer meg ikke. Eller er det kanskje det jeg gjør? «Det går bra» sier jeg inni meg, nesten så jeg ikke vil innrømme det, ikke for meg selv engang, at jeg tenker på det.

Tre dager igjen. Nesten ingen forskjell fra i går, bortsett fra at følelsen er litt sterkere. Jeg vet jo ennå ikke om jeg får starte. Mye kan ennå skje. To dager. Trening. Jeg er inne på laget. Venstre indreløper. Det verste som finnes er å ikke være inne. Å måtte se på de andre. De elleve utvalgte, de du både konkurrerer mot og samtidig står sammen med. Nå kjennes det i kroppen også. Det kommer bare til å bli verre. Kampdag. En ubestemt sitring i kroppen. Det er som å være på alerten mot noe du ikke riktig vet hva er. En usynlig fiende du ikke kan slå. Men så er kampen i gang og det hele roer seg. Jeg har ikke lenger tid til å tenke på alt som kan skje. Nå skjer det uansett og jeg er midt i det. Så rart at det føles mye verre ut før du er i det. Som om muligheten er verre enn noe annet.

Det gikk greit denne gangen også. Det hele har roet seg. Tankene er rolige. Kroppen er avslappet. En gang gikk det forresten ikke bra. Midtsiden av lokalavisen slo opp et bilde av meg med teksten «utilgivelig» [3]. Det rare er at jeg har ikke særlig vonde minner fra akkurat det. Det kan ikke sammenlignes med uroen jeg kjenner for hva som kan skje. Jeg er ofte rolig etter kampen. I alle fall for noen dager. Så begynner det hele igjen.

Dette er starten på min masteroppgave. Hele livet har jeg kjent på den underliggende engstelsen. Denne følelsen av ubehag og uro for ting jeg dypest sett elsker, eller som i alle fall betyr mye for meg på en eller annen måte. Jeg trodde lenge at det bare var jeg som følte det slik. Så feil kan man ta…