Har du kjent på at det du liker mest av alt å gjøre gir deg en hat-elsk følelse? At det er noe som er virkelig viktig for deg å få til, men så krever det samtidig så mye? 

For noen år siden intervjuet jeg flere norske toppfotballspillere om denne hat-elsk følelsen i forbindelse med fotballkampen. Her er noe av det de svarte:

Jeg får sommerfugler i magen, gleder meg, kribler litt, kjenner at du begynner å verke litt i leggene.

Det er vanskelig å beskrive, men den er ikke så veldig god når du får litt sånne klumper i halsen og sommerfugler i magen og hjertet begynner å pumpe.

Hva er det som gir oss denne hat-elsk følelsen?

Jeg tror det er en pirrende forventning for det man skal gjøre, blandet med angst for hva som kan gå galt. Denne angsten kan sammenlignes med å se ut for et stup og lure på om man skal hoppe. Muligheten til å hoppe er pirrende. Det er en svimlende uvisshet som fascinerer fordi du kan få kjennskap til et «intet» på andre siden av hoppet. Jeg har skrevet noen tanker om hvorfor noe gjør oss så nervøs som du kan lese mer om her

Samtidig har du behov for å trekke deg tilbake fordi denne usikkerheten er så krevende. Denne litt ekle, og samtidig svært tiltalende følelsen er noe av det som gjør fotballen så attraktiv for fotballspillerne. For å forstå dette dypere spurte jeg noen av spillerne om hvordan det ville være å avslutte karrieren. Her er noen av svarene jeg fikk:

Brutalt (...) Du er en spenningssøker og det å spille kamper er det beste du vet. Så det savnet etter det tror jeg vil være veldig rart, og jeg tror at jeg måtte hatt noe å erstatte det med.

Jeg tror det er det største savn man har når man gir seg, at du savner den følelsen der du utfordrer deg, der du hopper ut i der du ikke vet hva som venter deg.

Den spenningen, når den blir borte, hva skal jeg gjøre da?

Ettersom fotballen betyr så mye for en fotballspiller, er det naturlig at forventningene til kampen frambringer motstridende følelser.

Hva bringer fram disse følelsene i deg?